Mitt Sør-Aurdal, logo
Del 1 - Husmannsvesenet
Innhold av
Svein Thorsrud
Publisert
10/02/2021
Kategori:

Milepæler i norsk landbrukshistorie og –politikk gjennom 100 år

En videoserie fortalt av Svein Thorsrud og produsert av Kjell Eriksen i AS Videomaker.

Del 1 - Husmannsvesenet

Husmannsvesenet ble formelt opphevet på 1920-tallet.

Fra 1600-tallet og fram til 1850-åra var husmannsvesenet i sterk vekst. På det meste var det like mange husmannsfolk som bondefolk i Norge. Politikerne innså at noe måtte gjøres, men det var stor uenighet om hva de skulle gjøre. Kampen om eiendomsretten til jord var en stadig konflikt. Etter flere forsøk i 1920- åra ble det endelig enighet om en ny jordlov i 1928. Samtidig gjorde Odelstinget vedtak om å avvikle husmannsvesenet. Lova ga nå husmannen rett til å kjøpe bruket.


Del 2 - Bureisinga

Bureisinga overtok etter at husmannsvesenet ble avviklet.

Statlig satsing på bureising var et stort samfunnsløft som i dag er for lite kjent. Bureising var et effektivt tiltak for å motvirke utflytting og utvandring. Med ulike statlige tiltak ble det i 1920-åra nydyrka 700.000 dekar i Norge. Det utgjorde ca. 10 prosent av all dyrka jord i Norge på den tida. For ar bureiseren skulle få tilskott måtte dyrkbart areal være minst 20 dekar og bureiseren måtte være «godt skikka». I Sør-Aurdal fikk 65 bruk bureiserstatus. I hele Valdres var det 387 bruk, og totalt ble det bygget vel 19.000 bureisingsbruk i Norge.


Del 3 - Nye tanker for en ny tid

Etter mange krise- og krigsår kom tida da landet skulle bygges opp. Fra tidlig -50-tall var tanken at landbruket måtte rasjonaliseres. Dette for å frigjøre arbeidskraft til industrien, men også for å gi de som ble igjen i næringa bedre levekår. Familiebruket – på minst 75 dekar dyrka jord – var nå et mål. Den nye jordlova av 1955 la til rette for dette. Fagkunnskap ble viktigere. Jordbruket skulle bli lønnsomt og rasjonelt. Dette var stikk i strid med det som var politikken 20 år tidligere. De unge tok signala og søkte seg til industri og andre vekstnæringer.


Del 4 - Opptrapping og likestilling

Landbrukspolitikken på 1960-tallet og tidlig -70-tall førte næringa inn i en krise, og bøndene aksjonerte. Norges nei til EF i 1972 og Hitra-aksjonen i 1974 samtidig med internasjonal oljekrise og kornkrise førte til et vendepunkt. Nå ble det økt politisk velvilje overfor de som produserte maten. Dette kom tydelig til uttrykk i St.meld. nr. 14 (1976). Her var hovedmålet økt sjølforsyning av mat. Den nye politikken førte til økt optimisme. Ungdommen satset igjen på familiebruket, og mange nedleggingstrua bruk fikk et forlenga liv. 


Del 5 - Medaljens bakside

Opptrappingsmedaljen hadde også en bakside. Nydyrking og bruksutbygging utløste en stor produksjonskapasitet som førte til overproduksjon. Nå måtte næringa sjøl ta ansvar for å regulere markedet på alle produkt – unntatt korn – og det kostet. Dette til tross: - Hadde vi ikke fått opptrappinga i -70-åra, ville bruksnedlegginga gått mye raskere.


Del 6 - Omstilling

Stortingsproposisjon Nr. 8 (1992-93) representerte en ny tankegang. Mens St.meld. nr. 14 (1976) hadde fokus på: produksjon, inntekt, bosetting, likestilling og beredskap skulle det nå åpnes for mer konkurranse fra utlandet bl.a. Det ble nå satt en sluttstrek for likestillings- og opptrappingsvedtaket fra 1975.

De siste åra har vi sett store endringer i bruksstrukturen, med store driftsenheter, mye leiejord og mye transport. Når det i dag skal bygges nye løsdriftsfjøs, er det mjølkeroboten som bestemmer størrelsen og prislappen. Vi snakker da om investeringer på 8-10 mill. kroner og en kapasitet på minst 50 kyr.

Andre aktuelle innlegg:
 480 030 48     
 post@mittsoraurdal.no
Personvern
| © | Levert av
TALA
menu linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram