En videoserie fortalt av Svein Thorsrud og produsert av Kjell Eriksen i AS Videomaker.
Husmannsvesenet ble formelt opphevet på 1920-tallet.
Fra 1600-tallet og fram til 1850-åra var husmannsvesenet i sterk vekst. På det meste var det like mange husmannsfolk som bondefolk i Norge. Politikerne innså at noe måtte gjøres, men det var stor uenighet om hva de skulle gjøre. Kampen om eiendomsretten til jord var en stadig konflikt. Etter flere forsøk i 1920- åra ble det endelig enighet om en ny jordlov i 1928. Samtidig gjorde Odelstinget vedtak om å avvikle husmannsvesenet. Lova ga nå husmannen rett til å kjøpe bruket.
Bureisinga overtok etter at husmannsvesenet ble avviklet.
Statlig satsing på bureising var et stort samfunnsløft som i dag er for lite kjent. Bureising var et effektivt tiltak for å motvirke utflytting og utvandring. Med ulike statlige tiltak ble det i 1920-åra nydyrka 700.000 dekar i Norge. Det utgjorde ca. 10 prosent av all dyrka jord i Norge på den tida. For ar bureiseren skulle få tilskott måtte dyrkbart areal være minst 20 dekar og bureiseren måtte være «godt skikka». I Sør-Aurdal fikk 65 bruk bureiserstatus. I hele Valdres var det 387 bruk, og totalt ble det bygget vel 19.000 bureisingsbruk i Norge.
Etter mange krise- og krigsår kom tida da landet skulle bygges opp. Fra tidlig -50-tall var tanken at landbruket måtte rasjonaliseres. Dette for å frigjøre arbeidskraft til industrien, men også for å gi de som ble igjen i næringa bedre levekår. Familiebruket – på minst 75 dekar dyrka jord – var nå et mål. Den nye jordlova av 1955 la til rette for dette. Fagkunnskap ble viktigere. Jordbruket skulle bli lønnsomt og rasjonelt. Dette var stikk i strid med det som var politikken 20 år tidligere. De unge tok signala og søkte seg til industri og andre vekstnæringer.
Landbrukspolitikken på 1960-tallet og tidlig -70-tall førte næringa inn i en krise, og bøndene aksjonerte. Norges nei til EF i 1972 og Hitra-aksjonen i 1974 samtidig med internasjonal oljekrise og kornkrise førte til et vendepunkt. Nå ble det økt politisk velvilje overfor de som produserte maten. Dette kom tydelig til uttrykk i St.meld. nr. 14 (1976). Her var hovedmålet økt sjølforsyning av mat. Den nye politikken førte til økt optimisme. Ungdommen satset igjen på familiebruket, og mange nedleggingstrua bruk fikk et forlenga liv.
Opptrappingsmedaljen hadde også en bakside. Nydyrking og bruksutbygging utløste en stor produksjonskapasitet som førte til overproduksjon. Nå måtte næringa sjøl ta ansvar for å regulere markedet på alle produkt – unntatt korn – og det kostet. Dette til tross: - Hadde vi ikke fått opptrappinga i -70-åra, ville bruksnedlegginga gått mye raskere.
Stortingsproposisjon Nr. 8 (1992-93) representerte en ny tankegang. Mens St.meld. nr. 14 (1976) hadde fokus på: produksjon, inntekt, bosetting, likestilling og beredskap skulle det nå åpnes for mer konkurranse fra utlandet bl.a. Det ble nå satt en sluttstrek for likestillings- og opptrappingsvedtaket fra 1975.
De siste åra har vi sett store endringer i bruksstrukturen, med store driftsenheter, mye leiejord og mye transport. Når det i dag skal bygges nye løsdriftsfjøs, er det mjølkeroboten som bestemmer størrelsen og prislappen. Vi snakker da om investeringer på 8-10 mill. kroner og en kapasitet på minst 50 kyr.